Skrevet av Madeleine Mowinckel i Ecohz og Hedda Øisjøfoss i ishavskraft
Opprinnelsesgarantier (GO) har lenge vært gjenstand for kritikk. Skeptikere hevder at de er ineffektive, at systemet er mangelfullt. Selv om det finnes mange forhold ved GO-ordningen som kan forbedres, bygger kritikken ofte på misforståelser om hva de er og hva de faktisk skal oppnå.
I denne artikkelen tar vi for oss noen av innvendingene som ofte rettes mot markeder for energiattributter. Vi viser hvilke argumenter som er gyldige, hvor kritikerne tar feil – og hvorfor et fungerende, markedsbasert verktøy for å drive energiomstillingen fremover er mer relevant enn noensinne.
Det stemmer – det gjør det ikke. Dagen etter at du kjøper GO, vil den samme energimiksen fortsatt komme ut av stikkontakten. GO og andre systemer for energisporing har aldri hevdet at de endrer den fysiske energimiksen som leveres gjennom strømnettet.
I stedet skaper de et skille mellom den fysiske strømmen og de miljømessige egenskapene ved faktisk produsert fornybar energi. Disse egenskapene tildeles eierskap til organisasjoner som betaler for dem.
Hvorfor? Fordi eierskap skaper betalingsvilje. Når frivillige kjøpere får enerett til å hevde fordelene ved en gitt mengde strøm, får de også et insentiv til å støtte den energitypen de foretrekker økonomisk. Det gir en ekstra inntektskilde til produsenter av fornybar energi og gjør dem mer konkurransedyktige mot mindre ønskede energikilder.
Denne ekstra inntekten blir stadig viktigere i markeder hvor lønnsomheten presses. Når vi planlegger nye prosjekter, må vi vite at vi kan inkludere GO i regnestykkene våre. Flere av prosjektene våre har blitt lønnsomme – i hvert fall delvis – på grunn av opprinnelsesgarantier, sier Jon Sverre Monsen, leder for miljømarkeder i Å energi.
Sammenhengen mellom kjøp av GO og den fysiske energimiksen er altså ikke direkte. Men den økonomiske koblingen som skapes gjennom markedssystemet er tydelig – og kan være forskjellen på om nye kraftverk bygges eller ikke.
Energiomstillingen er en enorm utfordring – langt utover det én enkeltperson eller én organisasjon kan løse alene. Men det ligger stor kraft i kollektiv handling.
Tenk på det som å stemme ved et valg. En enkeltperson avgjør ikke valget alene. Det er troen på at mange vil samle seg bak samme ideal og visjon som til slutt påvirker politikken i én eller annen retning. Det samme prinsippet gjelder for klimahandling.
Når man legger sammen effekten av tilsynelatende isolerte handlinger, blir bildet langt mer lovende. I 2023 estimerte Ecohz at GO-markedet kunne generere 32 milliarder euro til produsenter av fornybar energi – midler som kan støtte EUs klimamål. Markedet har endret seg siden den gang, men prinsippet består: Effekten mangedobles når mange går sammen.
Som Ivar Munch Clausen, leder for forretningsutvikling, pleier å si: Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre noe. Og det noe betyr noe.
Luostejok kraftlag
Noen oppfatter GO som for enkelt til å være effektivt. «Mener du at alt jeg trenger å gjøre for å dokumentere et fornybart strømkrav, er å kjøpe et sertifikat?» For noen virker det altfor lettvint.
Markedsbaserte systemer er riktignok enkle – men det er bevisst. GO er ment å være et relativt enkelt verktøy som gjør det mulig for flest mulig virksomheter å bidra i den enorme oppgaven energiomstillingen er. Enkelhet betyr i dette tilfellet handling i stor skala.
Samtidig er enkelheten bare én del av bildet. Fordi det er umulig å spore strøm fysisk fra produksjon til forbruk i nettet, har Greenhouse Gas Protocol (GHG-P) utviklet to komplementære metoder for å måle utslipp fra kjøpt elektrisitet:
Sammen gir disse metodene et mer nyansert bilde av en virksomhets strømbruk. Ansvar fordeles både til myndigheter – som påvirker den nasjonale energimiksen – og til selskaper, som kan velge energikilde gjennom GO og andre avtaler. At de to metodene utfyller hverandre, anerkjenner kompleksiteten i en utfordring som må håndteres fra flere kanter. GO sin rolle er å stimulere til nye investeringer. Å holde systemet «enkelt» kan gjøre det lettere for både små og store selskaper å bidra til det felles målet.
I land der nesten all strømproduksjon er fornybar, er det en utbredt oppfatning at man automatisk bruker fornybar strøm. Den antakelsen er dessverre ufullstendig.
Ta Norge som eksempel. Omtrent 98 prosent av landets strømproduksjon er fornybar. Likevel er Norge koblet til Sverige, Finland, Storbritannia og det europeiske kontinentet gjennom utenlandskabler, og strøm eksporteres og importeres kontinuerlig. Det betyr at forbrukere til enhver tid kan bruke en kombinasjon av norsk fornybar energi og annen energi fra utlandet.
Som nevnt tidligere baserer vi oss på både markedsbasert og lokasjonsbasert rapportering, nettopp fordi det er umulig å spore strøm fysisk. Selv i regioner med høy andel fornybar produksjon er det for mange faktorer i spill til at en nettilknyttet forbruker med sikkerhet kan si hvilken type strøm som brukes.
Markedsbaserte systemer erkjenner også at land ikke er isolerte. Selv i Norge, hvor fornybar energi dominerer, vil bygging av mer ren kraft bidra til eksport av lavutslippsstrøm til land med lavere andel fornybar energi – og dermed støtte avkarboniseringen av hele det europeiske kraftsystemet.
Kanskje viktigst for frivillige kjøpere av fornybar energi: Å kun forholde seg til nasjonale gjennomsnitt betyr å være passiv. Uten et verktøy som gjør det mulig å aktivt velge fornybar energi, hvordan skal virksomheter kunne påvirke energimiksen eller hvilke energikilder som prioriteres?
GO bygger på prinsippene om kollektiv deltakelse og frivillig valg. Selv om systemet kan forbedres, er det en av bærebjelkene i europeisk næringslivs klimaarbeid. Organisasjonene som deltar og inntektene som genereres, har reell betydning.
Når vi arbeider med å reformere og forbedre systemet, bør vi ha det i mente.
